|
Vi har hatt noen flotte dager i
Kenya med rike, luksuriøse opplevelser. Vi har beundret
flott natur og beskuet mange av Afrikas dyr i sine
naturlige omgivelser på safari. Opplevelser som har vist
oss hvor fantastisk og vakker jorden kan være med sitt
unike liv. Endelig har dagen som skal vise oss de
mørkere sidene kommet. Global Village skal besøke
Soweto-slummen i Nairobi.
Forventningsfulle setter vi oss i et par knæsjgrønne
busser som henter oss ved gjestehuset. Bussene er
dekorert med livlige bilder og fargerik skrift, og inne
i bussen durer musikken høyt. Det føles som om vi er
innestengt i et diskotek fra begynnelsen av 90-tallet,
og at vi skal på vårt livs party. Omgivelsene står så
absolutt ikke til sinnsstemningen min. Jeg prøver å
forberede meg på hva som kan vente meg, og er full av
forventninger. Likevel vet jeg at det er umulig å
forberede seg på dette. Jeg aner ikke hva som kommer.
Når vi kjører
inn i slummen med de grønne, lystige bussene våre slår
kontrastene meg hardt i ansiktet. Det føles som om jeg
lever trygt inne i en grønn boble der alt er musikk og
velstand, mens virkeligheten sliter der ute. Det er
ubeskrivelig. Skitne blikkvegger, falleferdige tak,
tomme blikk og veier som bokstavelig talt er laget av
søppel. Og barn. Hundrevis av barn. Barn som lyser opp
av spenning når de ser oss kjøre. Det tar ikke lange
tiden før vi har et langt følge etter oss. Alle roper så
høyt de kan ”How a’ you”, om og om igjen mens de
løper. Det høres ut som en evig sang, bestående av ord
de ikke helt vet betydningen av.
Jeg kan ikke
noe for at jeg føler meg totalt idiot når jeg går ut av
bussen. Her kommer vi rike, hvite mennesker i grønne
partybusser og skal liksom vise forståelse for denne
fattigdommen? Entreen vår kunne ikke vært mer upassende.
De grønne bussene lyser opp i et hav av gråtoner. Det er
umulig å ikke legge merke til oss, vi er noen fargerike
prikker i dette havet og tiltrekker oss absolutt all
oppmerksomhet.
Flere barn
løper etter oss og prøver så hardt de kan å ta oss i
hendene mens vi vandrer bort til Maisha Memas klubbhus.
Der får omkring hundre barn muligheten til å skape seg
en fremtid, til å få et så godt liv som mulig i denne
mørke slummen. Barna stråler av glede når de tar borti
oss, og det er ingen tvil om at det er rørende. Jeg
kjenner en klump i halsen og tenker over hvor utrolig
heldige vi er. Heldige som har det så fantastisk godt og
trygt hjemme i Norge, og heldige som får muligheten til
å bli konfrontert med sannheten. Bli rikere mennesker,
med kjennskap til livet utenfor de trygge veggene våre.
Safarien minnes jeg ikke lenger. Dette er så utrolig mye
sterkere. Dette er den sanne virkeligheten.
Vi deler oss i
mindre grupper, og skal besøke hjemmene til noen av
barna som er med i Maisha Mema. Gutten jeg er så heldig
å få besøke er 5 år, og har verdens mest uskyldige,
mørke øyne. Han virker sjenert og litt småredd, men
samtidig stolt over å få treffe oss. På den korte
vandreturen hjem til han følger flere barn etter oss.
Når vi går inn til det som skal være hjemmet hans står
de andre barna spente utenfor og venter, og prøver av og
til å snike seg til en titt.
At rommet, om
det kan kalles et rom, skal være et hjem for en familie
er rart å tenke seg. Veggene er av blikk, og det er
mørkt her inne. En sofa og et par stoler er plassert
rundt et bord, og moren til gutten ber oss høflig om å
sette oss. Jeg er den eneste som ikke får plass rundt
bordet, og står heller i døråpningen, med utsikt til
alle de nysgjerrige barna. Lukten her inne er stram, og
jeg prøver så godt jeg kan å ikke tenke over den. På et
par småbord bak stolene står noen kasseroller med mat i.
Dagens måltid. Moren forteller at dette rommet fungerer
både som kjøkken, stue og soverom. Samtidig blir vi
presentert for guttens tre andre søsken, den minste er 3
måneder og den eldste er 9 år. Moren sier også at gutten
på 9 ikke går på skole. Selv om skolegang i Kenya er
gratis, må foreldrene selv kjøpe skoleuniform til barna,
og det har hun ikke råd til, ikke til alle. Men hun har
et håp om at han på 9 skal få begynne på skole senere i
livet, få skape seg en framtid han også.
Mens moren
forteller om faren som går ut og inn av hjemmet slik han
vil, helt uten ansvar kommer en jente og stiller seg ved
siden av meg i døråpningen. Hun har på seg en slitt
kjole som en gang har vært rosa, og smiler åpent til
meg. Lenge står hun bare og ser på meg, gransker meg fra
topp til tå. Jeg smiler tilbake, og prøver å få med meg
hva som blir sagt. Plutselig kjenner jeg noen fingre i
håret mitt. Jenta står og stryker meg på hodet. Når hun
ser at jeg har lagt merke til det trekker hun raskt
hånden tilbake og ler. Så begynner hun å stryke meg på
armen. Ser nysgjerrig på den hvite huden min. Jeg spør
henne hva hun heter, men hun forstår ikke mye engelsk.
Jeg spør en av de andre lederne om de vet hva hun heter,
men det er det ingen som vet helt sikkert. Hun er bare
kjent under flere kallenavn.
Moren til
gutten takker oss så for besøket og sier at hun setter
pris på at vi vil vite hvordan de lever. Samtidig tenker
jeg på hvor takknemlig jeg selv er, for å få oppleve
dette, for å se et hjem som dette. Jeg syns tilstandene
er grusomme, det er utenkelig for meg å bo slik som
dette, men for denne familien er dette eneste mulighet.
Fra dag til dag må moren arbeide hardt for å greie å
leve med såpass god levestandard som dette, for å i det
minste ha et tak over hodet. Helt alene med fire barn,
mens mannen lever livets glade dager i sammenligning.
Vi går tilbake
til klubbhuset, og på veien tar jenta i den en gang rosa
kjolen tak i hånden min. Hun svinger den lykkelig fram
og tilbake og ler. Gir meg et smil som kommer rett fra
hjertet. Vi har flere andre barn rundt oss som også ler
og stråler. De blir igjen i det vi går inn til
klubbhusets område, står igjen utenfor veggene. Maisha
Memas klubbområde er som en oase i et hav av støv og
mørke skjebner. En oase der håp og kunnskap deles med
heldige barn. Det er godt å vite at det finnes mennesker
som tar ansvar for den elendigheten som eksisterer her,
og prøver å rette på den.
Etter flere møter og opplevelser utover dagen er det på
tide for oss å vende tilbake til mer vante omgivelser.
Vi setter oss i de grønne bussene, og stemningen passer
om mulig enda dårligere til den livlige musikken nå. Vi
har fått møte en av verdens mange virkeligheter. En
virkelighet som har svidd dype spor i meg. Spor jeg er
så utrolig takknemlig for å ha. Spor som gjør at jeg
vender tilbake med et nytt syn på verdens realiteter og
hvilke muligheter som ligger framfor oss. En mulighet
til å gjøre en forskjell.
Anne-Britt Halonen, Solborg Folkehøgskole, Stavanger,
oktober 2006
(hjertelig takk for at vi fikk bruke denne artikkelen på
web-sidene våre!) |
