Vi undres stadig over hvor fort tiden går. Det er ikke
lenge siden Jonny var i Norge sammen med Fred. Det ble
noen gode gudstjenester, møter og skolebesøk. Og nå er
det jammen tid for konserter igjen…
J
Vi ser for øvrig mer og mer at vi virkelig trenger å
komme i gang med byggingen av det nye barnehjemmet og
vårt eget hus. Stadig flere frivillige ønsker å komme
og jobbe i Maisha Mema, men plassen er begrenset. Vi
har for øyeblikket en sveitsisk jente, og i begynnelsen
av oktober kommer to danske jenter for tre måneder (den
ene er datter av Poul Jensen som mange av dere møtte
under konsertene med Hans Inge Fagervik). Og i januar
kommer tre norske jenter. Det er hyggelig at så mange
ønsker å komme og hjelpe til med barna, men som sagt; vi
ser frem til å komme i egne lokaler. Rettssaken er nå
satt til november, og selv om det aldri har sett lysere
ut med tanke på å få den endelige dommen, kan det
jo være at dommeren bestemmer seg for en tidlig
juleferie…
J
Endringen som vi nevnte i de par siste nyhetsbrevene når
det gjelder gjennomsnittsalderen i familien vår har bare
fortsatt. I forrige brev fortalte vi om Vincent som kom
i november, Beth og Lucy som kom i februar og John som
kom i mars (han er altså ikke den samme John som kom med
Richard i juni i fjor!). Det går veldig bra med alle
sammen, og John har blitt værende også. Vi visste ikke
i mars hvor lenge det ville vare, men John har nå funnet
seg så godt rette at han definitivt ikke ønsker å
returnere til slummen. Meget forståelig med den
hjemmesituasjonen han hadde… Vi nevnte at han ved
fotograferingen i januar i fjor overhodet ikke klarte å
smile. Vel, nå ligger smilet på lur hele tiden!
(se bildet til høyre). God gutt!
I juli fikk vi to nye jenter i familien. Vel,
Pauline er ikke ny for oss ettersom hun kom inn i
Klubbhusprogrammet i januar 2008 (se nyhetsbrevet for
mars 2008 der det er en presentasjon av henne).
Egentlig var hun ett av de barna som vi virkelig
fremhevet på grunn av at hun hadde en god
familiesituasjon (om enn fattig). Det var i grunnen
bare én ting som forstyrret glansbilledet, nemlig det
faktum at faren var dotømmer. Vel, dessverre raknet
billedet totalt for ca 4 måneder siden. Det vil si, vi
fikk rapporter om at ikke alt sto så bra til hjemme, men
for ca 4 måneder siden sa moren takk for seg. Hun tok
sønnen på 6-7 år med seg opp på landsbygda og flyttet
inn hos en annen mann der. Faren forble i
Soweto-slummen, og nektet å sende fra seg døtrene sine.
I ca tre måneder bodde de derfor hos faren, og en dame
fra slummen kom og ordnet litt hjemme. Faren kom som
regel hjem sent på kvelden / natten da jentene sov.
Stellet var det så som så med. Mat spiste de to jentene
på et ”hotell” i slummen (det dreier seg om et måltid på
3 kroner for de to). Sosialarbeideren vår besøkte dem i
huset der de bodde, og meldte tilbake at forholdene var
ubeskrivelige.
Stanken var noe av det verste hun hadde kjent, og hun
har vært inne i menge hus i slummen (med ca 170
barn fra Soweto-slummen + en del andre som følges opp
kan dere tenke dere…). Det gikk ikke lenger, og vi
snakket med faren. Han har i tillegg alkoholproblemer,
noe som selvsagt ikke gjorde det bedre. Men han er
utvilsomt glad i barna, og synes situasjonen er vond.
Etter at jentene kom til oss, har han vært på besøk et
par ganger, og uttrykker stor glede over at jentene har
det så godt.
Og med Pauline fulgte altså søsteren Jane som
fylte 5 år nå i juli. Første gangen faren kom på besøk
til dem hos oss i Doonholm, etter ca to uker, sprang hun
inn på soverommet og forsøkte å gjemme seg. Hun ville
ikke tilbake til slummen. Etter at Jonny snakket
med henne og forsikret henne om at hun bare skulle hilse
på faren, kunne han bære henne inn i stua, sette henne
på fanget sitt, og fra der foregikk håndtrykket med
faren. Men straks etter klatret hun ned fra Jonnys fang
og sprang inn på soverommet igjen… Hun fant seg fort
til rette hos oss, er stort sett en glad og trivelig
jente, og det er litt greit for oss å ha små barn i
hjemmet også
J.
I september begynner hun på førskolen, og ettersom vi
ser, vil hun ikke ha problemer med å hevde seg der.
Tvert om, hun er lærenem og oppvakt. Og som den yngste
nå er hun også maskoten vår!
J
At Kenya har sine problemer har dere sikkert forstått.
Nå er det tørke. Både dyr og mennesker dør særlig i den
nordøstre delen av Kenya. Det er antydet at 3 millioner
mennesker står i umiddelbar fare for å sulte i hjel.
Hjelpesendinger kommer inn landet i tonnevis. Og
fortsatt har selvsagt politikerne sine kjempelønninger
og snakker og snakker men handler lite…
Vannreservoarene er nesten tomme, vi får vann én gang i
uken og må kjøpe fra tankbil utenom. Tre dager i uken
er der ikke strøm fra morgen til kveld. Og i oktober
kommer regnet, sies det – masse regn… Bare så
merkelig at det ikke gjøres forsøk på å forberede en
oppsamling av en del av det vannet de vet
kommer… Kenyansk politikk er en studie i dårer,
som i så mange land…
I april ble siste hånd lagt på utvidelsen av Klubbhuset
– og oppussingen av det ”gamle”. Vi har fått mange
kommentarer på hvor fint Klubbhuset er nå! Så er
det også praktisk. Som nevnt tidligere har vi
fått en fin bygning i to etasjer med et større klasserom
nede, og bibliotek og kontor for sosialarbeideren oppe.
Vi har fått et par øremerkede gaver for biblioteket, og
det fylles opp etter hvert. I tillegg har vi nye
toaletter og et lagerrom, og ikke minst stor uteplass
for volleyball, kurvball og andre leker. Sportsplassen
er også ”buret inne” for å forhindre baller i å
forsvinne over muren. Når det gjelder oppussingen av
det ”gamle” Klubbhuset, har dette blant annet fått
fjernet gitteret foran vinduene, fått nye dører og
vinduer, blitt malt, og ser mye bedre ut.
Vi jobber fortsatt med å få papirene i orden på de andre
tomtene vi kjøpte i Soweto. Akkurat nå jobbes det på
tomtekontoret i Dandora med å slå sammen de 6 tomtene
til én tomt (slik at vi bare trenger å betale
eiendomsavgift på én tomt…). Etter dette får vi skjøte
på denne tomten og kan sette i gang med å bygge Klubbhus
nummer 2. Kontraktøren som sto for utvidelsen av det
”gamle” Klubbhuset er klar til å begynne på jobben
J.
Vi ser virkelig fram til å få dette ferdig, dele
barneflokken i Soweto mer hensiktsmessig i alder, og få
flere gode og funksjonelle lokaler for arbeidet i
slummen.
La oss så endelig også nevne at vi i juli fikk en ny
gutt i familien vår – Brian. Han er også en
liten gåte. Vi ble bedt om å ta ham fra et
rehabiliteringshjem for gutter ettersom han ikke
egentlig passet inn der. Som yngste gutten der (6-7 år
gammel) følte de på at han burde komme i et barnehjem.
Han steiler når noen spør ham om bakgrunn. Vi vet
derfor lite eller ingenting om bakgrunnen hans. Han
virket også traumatisert, og var ganske ”merkelig” da
han kom til oss. Men etter noen dager tødde han opp, og
nå virker det som han har funnet seg til rette. Vi
regner med at han etter hvert åpner opp på hvor han
kommer fra og hva han har opplevd, men foreløpig er
teorien vår at han må ha opplevd vonde ting under
stammemotsetningene i fjor. Men hva? Uansett har han
nå en trygg ramme omkring livet sitt, får gå på skole,
og har folk rundt seg i en stabil familie. Og så feller
han tenner nå
J.
Vi gleder oss over alle barna som får hjelp av Maisha
Mema, og takker dere som er faddere og støttespillere
for at dere er med på å gi et Bedre Liv til barn
i Kenya! Sammen klarer vi det. Uten dere ville vi ikke
klart det!
Stavanger, 6.september 2009
Beste
hilsener fra Jonny og Marianne Haldimann Mydland
Nyhetsbrev i .pdf format:
Vil du ha nyhetsbrevet i .pdf format (Acrobat Reader)?
Da får du det i farger, og kan lagre det på maskinen
din. Og vi sparer litt porto
J.
Hvis du ønsker nyhetsbrevet i .pdf format må du
gi beskjed på meil til
jonny-m@online.no. De som ikke gir beskjed,
får selvsagt nyhetsbrevet fortsatt i vanlig post.
