Det nærmer
seg april og ny møtemåned i Norge.
I Kenya er det nå ganske varmt – særlig Jonny går
konstant rundt og svetter. Og mye skjer! Vi har en del
gode nyheter og vi har fortsatt i alle fall én sak som
fortsatt gir oss litt hodebry og som vi gjerne skulle
vært ferdig med – ’byggesaken’… I slutten av året er
det også valg. Forholdene akkurat nå ganske så kaotiske
når det gjelder presidentkandidater og partier, og det
skal bli spennende å se hva som skjer i desember.
Politikk i Kenya er definitivt veldig forskjellig
fra Norge og minner i grunnen om barnehageintriger…
Men la
oss begynne med en historie som viser litt av hva vi
opplever i Kenya.
I begynnelsen av januar banket en 8-årig søster av
tvillingene som bor med oss, på porten. Det var ganske
sent på kvelden, og vi kunne ikke sende henne tilbake
til moren i slummen. Neste dag informerte vi familien
at hun var hos oss, og tenkte at moren nå ville hente
henne. Men moren syntes tvert imot at det var greit å
bli kvitt en byrde for en stund, og kom slettes ikke for
å hente datteren. To dager senere – også om kvelden –
sto ytterligere en søster foran porten vår og banket
på. Denne gangen var det en seksårig jente, ganske så
forkommen i hullete klær, skitten og barføtt. Hun hadde
funnet veien selv fra slummen; en ikke så lite farlig
vei med forskjellige farer. Igjen kontaktet vi moren
for å fortelle henne at vi nå hadde to av barna
hennes her. Og igjen hørte vi ingenting. To dager
senere, mens vi spiste middag i halv åtte tiden om
kvelden, kom vaktmannen og sa at der var unger på porten
igjen. Og hvem var det nå? Jo, ytterligere en
søster, 12 år gammel med en 2-årig bror på ryggen…
Vi ringte da til en eldre bror av disse søsknene, men
denne gangen var vi rimelig opprørte. Vi meddelte ham
at hvis han ikke kom og hentet søsknene sine rimelig
fort, ville vi kontakte politiet. En halv time senere
kom han. Denne broren driver med kjøp og salg av klær,
og bor ikke lenger hjemme. Han var fortvilet, ettersom
han visste godt at moren ikke bryr seg om barna. Vi
måtte dermed sammen forsøke å finne en løsning på dette,
og ble enige om at han om noen dager ville bringe
søsknene sine opp på landsbygda der slektninger (blant
annet besteforeldre) kunne passe på dem. Men den
2-årige broren ble samme kvelden brakt tilbake til moren
ettersom han var for liten til å dra opp på landsbygda.
Et par dager senere – på den planlagte reisedagen for
disse barna – kom enda en bror til oss. Denne
gangen var det en 14-årig bror som flyktet fra
elendigheten hjemme og ville heller friste lykken på
gata. Vi fortalte ham da om planene for å bringe
søsknene hans opp på landsbygda, og han bestemte seg for
at dette var et bedre alternativ for ham enn gata.
Søsknene ville få et rimelig trygt liv på landsbygda,
men ikke noe slaraffenliv. I tillegg til å gå på
skolen, må de hjelpe til hjemme – ellers ville
slektningene sende dem tilbake til gata i Nairobi igjen.
For Tabitha, som den 6-årige jenta heter, ville dette
være vanskelig. Valget var dermed gjort fra vår side.
Vi hadde i løpet av den tiden hun var her blitt ganske
så glad i henne, og vi bestemte oss for å beholde
henne. Hun er også sannsynligvis den eneste som har en
reell sjanse for å ha en noenlunde normal sosial og
skolemessig utvikling fremover. Den eldste broren dro
nå med søsknene sine opp på landsbygda, og Tabitha
forble hos oss. Hun begynte ganske snart i førskolen på
en skole noen hundre meter fra der vi bor, men alt er
nytt for henne. Hun har knapt holdt i en penn før, og
før hun begynte på skolen, mente hun at skole må være
kjedelig. Hun forsto ikke engelsk, men én setning kunne
hun: ”Give me money!” (gi meg penger!).
Hun hadde nemlig gått rundt og tigget sammen med
søstrene sine tidligere… Etter et par dager på
skolen erklærte hun høytidelig at ”Skole er kjekt!” og dette
ville hun fortsette med!
Vi tar alltid nye barn i familien vår til
legeundersøkelse. Dette er nødvendig ettersom de ofte
har diverse mangelsykdommer og andre plager. Tabitha
ble da hun var omkring 2 år gammel kraftig forbrent, og
huden på det ene kneet og oppover det ene låret er
ganske lys. Og la oss også legge til at for 1 ½ år
siden prøvde et par naboer i slummen å voldta henne…
Legeundersøkelsen avslørte mage og tarmproblemer
ettersom hun drakk skittent vann tidligere. Og da legen
veide og målte henne, kunne han ikke få seg til å tro at
denne jenta var fylt 6 år – hun så ut som hun ikke var
en dag over 4 år! Det viser virkelig at hun er
vanskjøttet… Vi kan vel knapt forestille oss hvor mye
lidelse denne jenta har gjennomgått. Men når skoledagen
er slutt og hun kommer hjem, er det første hun gjør å
springe i armene på oss og gi oss en klem. Hun har en
smittende latter, et utrolig flott smil, og vi gleder
oss over at hun endelig har funnet et hjem der hun kan
være det barnet hun var i ferd med å glemme!
J
Byggesaken:
Vi har nå i alle fall fått slått fast at tomtene er
våre… Vi har alle de rette papirene, har
betalt alle avgiftene, og har de nødvendige
løyvene. Men kvernen maler sakte i Kenya, og vi
avventer fortsatt den endelige dommen. Vi har ikke lyst
å ta sjansen på å begynne å bygge før denne foreligger,
og vi forventer at dette skjer i løpet av året. Altså:
Vi smører oss fortsatt med tålmodighet, og stoler på at
lykken står den kjekke bi…J
At barna vokser her i Kenya,
skulle vel for så vidt ikke være nødvendig å si. Men
når hele 14 elever skal fra grunnskolen til gymnaset,
forstår vi jo bedre at de virkelig vokser… Det
er et styr når elevene skal på gymnaset i januar.
Skolebøker, uniform, sko, madrass, sengetøy, klær,
kjørler, vaskemiddel, såpe og annet sanitærutstyr og
metallboks med hengelås for alle eiendelene skal kjøpes
inn. Skoler skal finnes, skolepenger skal betales,
transport skal ordnes for skolene som for det meste
ligger rundt 10 mil fra Nairobi. Og barna skal til en
viss grad også forberedes mentalt på å begynne på en
kostskole. Ingenting kommer av seg selv… Men så er
dette en del av jobben vår. V gleder oss over å se at
barn som i utgangspunket ikke ville hatt de store
sjansene for å lykkes i livet, nå får en sjanse gjennom
Maisha Mema. Takk for at dere er med og bidrar til
dette!
Noen glimt fra arbeidet:
Den nå etter hvert årlige juleleiren fant sted på samme
sted som sist år, på en skole i Machakos. Svømming er
og forblir den mest populære aktiviteten, og
svømmebassenget var flittig brukt. Etter denne leiren
var Klubbhuset stengt for ca 2 uker slik at arbeiderne
våre også kunne få seg en ferie.
Vi
har normalt sett inntak av nye barn i Klubbhuset i
januar hvert år, og denne gangen ble 15 barn
identifisert, intervjuet og tatt inn på prøve. Alle
barna må gjennomgå en periode der de får opplæring i
enkel lesing, skriving og regning slik at de kan bli
forberedt for inntak på offentlige skoler. Det hender
at ett og annet barn av forskjellige årsaker ryker ut i
løpet av denne tiden, men dette skjer helst veldig
tidlig i prosessen når vi oppdager at for eksempel
foreldrene (det er som regel alenemødre) har løyet for
oss om hjemmesituasjon eller lignende, eller at barnet
overhodet ikke er interessert i skolegang. Men de som
ryker ut er unntak, og vi har nå i løpet av to – fem
måneder hele 14 nye barn klar for skole og en ny start i
livet
J.
Jonny og Sharon
Et prøveprosjekt med kosttilskudd viser seg veldig
interessant! En kanadisk lege spurte om vi var villige
til å være med i et pilotprosjekt med AIDS-pasienter.
Siden dette er et kosttilskudd og ikke erstatter vanlige
medisiner, syntes vi dette hørtes ganske spennende ut.
Også noen som ikke går på AIDS-medisiner (siden
de ikke er ’dårlige’ nok foreløpig) ble med på
forsøket. Så langt er dette meget vellykket, ettersom
samtlige har blitt enten merkbart bedre, eller fått
bedret blodverdiene ved målinger. I april kommer en
kanadisk professor for å evaluere prosjektet, som altså
så langt ser lovende ut. På en stor AIDS-konferanse i
august i fjor i Canada ble dette prosjektet nevnt, og
Nairobi satt på kartet!
La
oss til sist ta med en annen oppmuntrende
historie om et nytt barn som har kommet inn i
prosjektet:
Vi ble i september spurt om vi kunne hjelpe
Steve, en foreldreløs gutt som bor sammen med
søsteren sin. Han gikk da i 8.klasse, gjorde
det bra, men hadde små utsikter for noe videre
skolegang. Læreren mente det var synd og skam
hvis gutten ikke kunne begynne på gymnaset
etterpå. Det hørte med til historien at gutten
hadde hyppige epileptiske anfall. Vi tok gutten
til en lege som spesialiserer seg på epilepsi,
og fikk medisiner for ham. Men vi hadde ikke
regnet med motstanden fra familien… Kusinen til
gutten, der han og søsteren bodde, nektet ham å
ta medisinene. Ifølge henne skulle han bare ta
de naturmedisinene som en medisinmann oppe på
landsbygda hadde foreskrevet. På samme tid døde
en bror av Steve av malaria oppe på landsbygda –
en ganske unødvendig hendelse hvis folk hadde
tatt ham til lege! Men nå var det kun Steve som
var arving til et stykke jord der… Vi truet
kusinen med politianmeldelse hvis hun fortsatt
nektet Steve medikamentene. Steve tok etter
dette medisinene, og anfallene avtok radikalt.
Han gjorde det også meget bra på eksamenene. Og
nå ville plutselig disse slektningene ta ham til
et gymnas oppe på landsbygda! Baktanken var:
Slutt med medisinene, la ham dø i et anfall, så
overtar vi jorden… Steve var livredd, og ville
ikke dra med slektningene opp på landsbygda.
Han kom selv til oss og ba om hjelp. Vi tok
derfor Steve på en kostskole der han nå går.
Han har heller ikke hatt problemer med epilepsi
etter dette. Som sagt før: Utrolig hva vi skal
oppleve her!
Vi har for øvrig hatt en god del besøk,
i skrivende stund av en lærer og to elever fra
Askøy Videregående skole. Vi gleder oss over alle
besøkende, og ser fram til å komme i eget hus der
vi kan huse enda flere besøkende! Vi håper dere
alle har det bra, og at dere av og til sender noen
varme tanker til Kenya!
Helt til slutt og rykende ferskt:
Alle barnehjem i Kenya har fått beskjed om
registrere seg på ny. Prosessen startet sist år,
og der er mange hundre barnehjem i Kenya.
Barnevernsloven av 2001 er lagt til grunn, og
slike saker blir tatt mye mer alvorlig nå. Bra!
Bare i Embakasi Division som vi tilhører, er der
ca 50 barnehjem – alt fra skikkelig elendig til
oss
J.
Og i dag kom beskjeden om at vi er
godkjent! Ganske få hjem er til nå godkjent, så
dette er en fjør i hatten!
Nairobi, 15.mars 2007
Beste hilsener fra Jonny og
Marianne Haldimann Mydland
Møter i
april (Vi
håper så mange som mulig kommer! – gjør det kjent!):
Palmesøndag 1.april:
Gudstjeneste i Riska kirke, Hommersåk 11:00.
Palmesøndag 1.april:
Møte i Bru bedehus 18:00
Påskedag 8.april:
Gudstjeneste i Bekkefaret kirke, Stavanger 11:00
Onsdag
11.april:
Møte i Karmøy Frikirke 19:30
Søndag
15.april:
Gudstjeneste i Bærum Frikirke 11:00
Mandag
16.april:
Møte i Blåkorssalen, Stavanger 19:00
Tirsdag
17.april:
Møte i Håland bedehus, Randaberg 19:00
Torsdag
19.april:
Møte i Kvinlog bedehus 19:00
Søndag
22.april:
Gudstjeneste i nye Erdal kirke, Askøy 11:00
Fredag
27.april:
Møte på bedehuset i Sauda 18:00
Søndag 29.april:
Gudstjeneste i Sauda kirke 19:00
Det blir informasjon om Maisha Mema og arbeidet i
Nairobi alle steder – og mye sang og musikk ved Fred og
Jonny!