Nyhetsbrev  

Mars 2007

Kjære venner!  

Det nærmer seg april og ny møtemåned i Norge.  I Kenya er det nå ganske varmt – særlig Jonny går konstant rundt og svetter.  Og mye skjer!  Vi har en del gode nyheter og vi har fortsatt i alle fall én sak som fortsatt gir oss litt hodebry og som vi gjerne skulle vært ferdig med – ’byggesaken’…  I slutten av året er det også valg.  Forholdene akkurat nå ganske så kaotiske når det gjelder presidentkandidater og partier, og det skal bli spennende å se hva som skjer i desember.  Politikk i Kenya er definitivt veldig forskjellig fra Norge og minner i grunnen om barnehageintriger…

Men la oss begynne med en historie som viser litt av hva vi opplever i Kenya.  I begynnelsen av januar banket en 8-årig søster av tvillingene som bor med oss, på porten.  Det var ganske sent på kvelden, og vi kunne ikke sende henne tilbake til moren i slummen.  Neste dag informerte vi familien at hun var hos oss, og tenkte at moren nå ville hente henne.  Men moren syntes tvert imot at det var greit å bli kvitt en byrde for en stund, og kom slettes ikke for å hente datteren.  To dager senere – også om kvelden – sto ytterligere en søster foran porten vår og banket på.  Denne gangen var det en seksårig jente, ganske så forkommen i hullete klær, skitten og barføtt.  Hun hadde funnet veien selv fra slummen; en ikke så lite farlig vei med forskjellige farer.  Igjen kontaktet vi moren for å fortelle henne at vi nå hadde to av barna hennes her.  Og igjen hørte vi ingenting.  To dager senere, mens vi spiste middag i halv åtte tiden om kvelden, kom vaktmannen og sa at der var unger på porten igjen.  Og hvem var det nå?  Jo, ytterligere en søster, 12 år gammel med en 2-årig bror på ryggen…

Vi ringte da til en eldre bror av disse søsknene, men denne gangen var vi rimelig opprørte.  Vi meddelte ham at hvis han ikke kom og hentet søsknene sine rimelig fort, ville vi kontakte politiet.  En halv time senere kom han.  Denne broren driver med kjøp og salg av klær, og bor ikke lenger hjemme.  Han var fortvilet, ettersom han visste godt at moren ikke bryr seg om barna.  Vi måtte dermed sammen forsøke å finne en løsning på dette, og ble enige om at han om noen dager ville bringe søsknene sine opp på landsbygda der slektninger (blant annet besteforeldre) kunne passe på dem.  Men den 2-årige broren ble samme kvelden brakt tilbake til moren ettersom han var for liten til å dra opp på landsbygda.  Et par dager senere – på den planlagte reisedagen for disse barna – kom enda en bror til oss.  Denne gangen var det en 14-årig bror som flyktet fra elendigheten hjemme og ville heller friste lykken på gata.  Vi fortalte ham da om planene for å bringe søsknene hans opp på landsbygda, og han bestemte seg for at dette var et bedre alternativ for ham enn gata.  Søsknene ville få et rimelig trygt liv på landsbygda, men ikke noe slaraffenliv.  I tillegg til å gå på skolen, må de hjelpe til hjemme – ellers ville slektningene sende dem tilbake til gata i Nairobi igjen.

For Tabitha, som den 6-årige jenta heter, ville dette være vanskelig.  Valget var dermed gjort fra vår side.  Vi hadde i løpet av den tiden hun var her blitt ganske så glad i henne, og vi bestemte oss for å beholde henne.  Hun er også sannsynligvis den eneste som har en reell sjanse for å ha en noenlunde normal sosial og skolemessig utvikling fremover.  Den eldste broren dro nå med søsknene sine opp på landsbygda, og Tabitha forble hos oss.  Hun begynte ganske snart i førskolen på en skole noen hundre meter fra der vi bor, men alt er nytt for henne.  Hun har knapt holdt i en penn før, og før hun begynte på skolen, mente hun at skole må være kjedelig.  Hun forsto ikke engelsk, men én setning kunne hun: ”Give me money!” (gi meg penger!).  

Hun hadde nemlig gått rundt og tigget sammen med søstrene sine tidligere…  Etter et par dager på skolen erklærte hun høytidelig at ”Skole er kjekt!” og dette ville hun fortsette med!

Vi tar alltid nye barn i familien vår til legeundersøkelse.  Dette er nødvendig ettersom de ofte har diverse mangelsykdommer og andre plager.  Tabitha ble da hun var omkring 2 år gammel kraftig forbrent, og huden på det ene kneet og oppover det ene låret er ganske lys.  Og la oss også legge til at for 1 ½ år siden prøvde et par naboer i slummen å voldta henne… Legeundersøkelsen avslørte mage og tarmproblemer ettersom hun drakk skittent vann tidligere.  Og da legen veide og målte henne, kunne han ikke få seg til å tro at denne jenta var fylt 6 år – hun så ut som hun ikke var en dag over 4 år!  Det viser virkelig at hun er vanskjøttet… Vi kan vel knapt forestille oss hvor mye lidelse denne jenta har gjennomgått.  Men når skoledagen er slutt og hun kommer hjem, er det første hun gjør å springe i armene på oss og gi oss en klem.  Hun har en smittende latter, et utrolig flott smil, og vi gleder oss over at hun endelig har funnet et hjem der hun kan være det barnet hun var i ferd med å glemme! J

Byggesaken: Vi har nå i alle fall fått slått fast at tomtene er våre…  Vi har alle de rette papirene, har betalt alle avgiftene, og har de nødvendige løyvene.  Men kvernen maler sakte i Kenya, og vi avventer fortsatt den endelige dommen.  Vi har ikke lyst å ta sjansen på å begynne å bygge før denne foreligger, og vi forventer at dette skjer i løpet av året.  Altså: Vi smører oss fortsatt med tålmodighet, og stoler på at lykken står den kjekke bi…J 

At barna vokser her i Kenya, skulle vel for så vidt ikke være nødvendig å si.  Men når hele 14 elever skal fra grunnskolen til gymnaset, forstår vi jo bedre at de virkelig vokser…  Det er et styr når elevene skal på gymnaset i januar.  Skolebøker, uniform, sko, madrass, sengetøy, klær, kjørler, vaskemiddel, såpe og annet sanitærutstyr og metallboks med hengelås for alle eiendelene skal kjøpes inn.  Skoler skal finnes, skolepenger skal betales, transport skal ordnes for skolene som for det meste ligger rundt 10 mil fra Nairobi.  Og barna skal til en viss grad også forberedes mentalt på å begynne på en kostskole.  Ingenting kommer av seg selv…  Men så er dette en del av jobben vår.  V gleder oss over å se at barn som i utgangspunket ikke ville hatt de store sjansene for å lykkes i livet, nå får en sjanse gjennom Maisha Mema.  Takk for at dere er med og bidrar til dette!

Noen glimt fra arbeidet:

  Den nå etter hvert årlige juleleiren fant sted på samme sted som sist år, på en skole i Machakos.  Svømming er og forblir den mest populære aktiviteten, og svømmebassenget var flittig brukt. Etter denne leiren var Klubbhuset stengt for ca 2 uker slik at arbeiderne våre også kunne få seg en ferie.

 Vi har normalt sett inntak av nye barn i Klubbhuset i januar hvert år, og denne gangen ble 15 barn identifisert, intervjuet og tatt inn på prøve.  Alle barna må gjennomgå en periode der de får opplæring i enkel lesing, skriving og regning slik at de kan bli forberedt for inntak på offentlige skoler.  Det hender at ett og annet barn av forskjellige årsaker ryker ut i løpet av denne tiden, men dette skjer helst veldig tidlig i prosessen når vi oppdager at for eksempel foreldrene (det er som regel alenemødre) har løyet for oss om hjemmesituasjon eller lignende, eller at barnet overhodet ikke er interessert i skolegang.  Men de som ryker ut er unntak, og vi har nå i løpet av to – fem måneder hele 14 nye barn klar for skole og en ny start i livet J.

 

 

Jonny og Sharon

  Et prøveprosjekt med kosttilskudd viser seg veldig interessant!  En kanadisk lege spurte om vi var villige til å være med i et pilotprosjekt med AIDS-pasienter.  Siden dette er et kosttilskudd og ikke erstatter vanlige medisiner, syntes vi dette hørtes ganske spennende ut.  Også noen som ikke går på AIDS-medisiner (siden de ikke er ’dårlige’ nok foreløpig) ble med på forsøket.  Så langt er dette meget vellykket, ettersom samtlige har blitt enten merkbart bedre, eller fått bedret blodverdiene ved målinger.  I april kommer en kanadisk professor for å evaluere prosjektet, som altså så langt ser lovende ut.  På en stor AIDS-konferanse i august i fjor i Canada ble dette prosjektet nevnt, og Nairobi satt på kartet!

La oss til sist ta med en annen oppmuntrende historie om et nytt barn som har kommet inn i prosjektet: Vi ble i september spurt om vi kunne hjelpe Steve, en foreldreløs gutt som bor sammen med søsteren sin.  Han gikk da i 8.klasse, gjorde det bra, men hadde små utsikter for noe videre skolegang.  Læreren mente det var synd og skam hvis gutten ikke kunne begynne på gymnaset etterpå.  Det hørte med til historien at gutten hadde hyppige epileptiske anfall.  Vi tok gutten til en lege som spesialiserer seg på epilepsi, og fikk medisiner for ham.  Men vi hadde ikke regnet med motstanden fra familien…  Kusinen til gutten, der han og søsteren bodde, nektet ham å ta medisinene.  Ifølge henne skulle han bare ta de naturmedisinene som en medisinmann oppe på landsbygda hadde foreskrevet.  På samme tid døde en bror av Steve av malaria oppe på landsbygda – en ganske unødvendig hendelse hvis folk hadde tatt ham til lege!  Men nå var det kun Steve som var arving til et stykke jord der…  Vi truet kusinen med politianmeldelse hvis hun fortsatt nektet Steve medikamentene.  Steve tok etter dette medisinene, og anfallene avtok radikalt.  Han gjorde det også meget bra på eksamenene.  Og nå ville plutselig disse slektningene ta ham til et gymnas oppe på landsbygda!  Baktanken var: Slutt med medisinene, la ham dø i et anfall, så overtar vi jorden…  Steve var livredd, og ville ikke dra med slektningene opp på landsbygda.  Han kom selv til oss og ba om hjelp.  Vi tok derfor Steve på en kostskole der han nå går.  Han har heller ikke hatt problemer med epilepsi etter dette.  Som sagt før: Utrolig hva vi skal oppleve her!

Vi har for øvrig hatt en god del besøk, i skrivende stund av en lærer og to elever fra Askøy Videregående skole.  Vi gleder oss over alle besøkende, og ser fram til å komme i eget hus der vi kan huse enda flere besøkende!  Vi håper dere alle har det bra, og at dere av og til sender noen varme tanker til Kenya!

Helt til slutt og rykende ferskt: Alle barnehjem i Kenya har fått beskjed om registrere seg på ny.  Prosessen startet sist år, og der er mange hundre barnehjem i Kenya.  Barnevernsloven av 2001 er lagt til grunn, og slike saker blir tatt mye mer alvorlig nå.  Bra!  Bare i Embakasi Division som vi tilhører, er der ca 50 barnehjem – alt fra skikkelig elendig til oss J.  Og i dag kom beskjeden om at vi er godkjent!  Ganske få hjem er til nå godkjent, så dette er en fjør i hatten!

Nairobi, 15.mars  2007

Beste hilsener fra Jonny og Marianne Haldimann Mydland

 

Møter i april (Vi håper så mange som mulig kommer! – gjør det kjent! ):

Palmesøndag 1.april: Gudstjeneste i Riska kirke, Hommersåk 11:00.

Palmesøndag 1.april: Møte i Bru bedehus 18:00

Påskedag 8.april: Gudstjeneste i Bekkefaret kirke, Stavanger 11:00

Onsdag 11.april: Møte i Karmøy Frikirke 19:30

Søndag 15.april: Gudstjeneste i Bærum Frikirke 11:00

Mandag 16.april: Møte i Blåkorssalen, Stavanger 19:00

Tirsdag 17.april: Møte i Håland bedehus, Randaberg 19:00

Torsdag 19.april: Møte i Kvinlog bedehus 19:00

Søndag 22.april: Gudstjeneste i nye Erdal kirke, Askøy 11:00

Fredag 27.april: Møte på bedehuset i Sauda 18:00

Søndag 29.april: Gudstjeneste i Sauda kirke 19:00

Det blir informasjon om Maisha Mema og arbeidet i Nairobi alle steder – og mye sang og musikk ved Fred og Jonny!

 

Tilbake til "På Norsk"

Home

Top of Page