Nyhetsbrev  

Mars 2006

Kjære venner!  

Det er ikke så ofte vi skriver nyhetsbrev, men håper allikevel at dere setter pris på å høre noe om arbeidet vårt.  Nyhetsbrevene er tross alt en av de få mulighetene vi har til å nå alle faddere og støttespillere med informasjon.  Og som vanlig har det vært travelt.  Etter at Jonny kom tilbake til Kenya fra konsertene i Norge i september har det halve året gått veldig fort.  Nå reiser han tilbake til Norge for møteturneen i april sammen med Fred.  Mye har skjedd i mellomtiden, både med besøk og arbeid.  Trond Hansen fra Bru kom på besøk til oss i september noen dager i forbindelse med at han var invitert til et jubileum i kirken i Tanzania der han var misjonær.  Jim og Pat Farquharson fra Canada var også hos oss noen dager i september.  Mari Haukås Norman fra Haugesund var hos oss i to måneder januar/februar som frivillig medarbeider, og fikk også besøk av foreldre og fettere mens hun var her.  Og danske Birgitte Pedersen fra Grannes ved Stavanger kom på sin tredje tur til oss, også i januar/februar.  Så ble det hele kronet med at en Randaberg-gruppe på 12 kom for 11 dager i slutten av februar/begynnelsen av mars.  Dette er en del av ”safariprogrammet” vi har der grupper kan komme på en organisert safari med innlagt badeferie ved Det Indiske Hav i Mombasa, og toppe det hele ved besøk i Klubbhuset i Soweto og familien vår i Doonholm.  Det er kjekt med besøk – de som kommer her og ser arbeidet med egne øyne er våre beste ambassadører!

Winnie (bildet til høyre) er sist ankomne barnet i familien vår.  Hun kom egentlig inn i programmet vårt i Klubbhuset allerede i mai 2001 da hun var knapt 7 år.  Da bodde hun med foreldrene sine i Soweto-slummen, men faren var mye syk og døde ikke lenge før dette.  Winnie hadde gått inn og ut av barnehage og førskole, ettersom foreldrene ikke kunne betale skolepenger.  Så begynte hun å komme til Klubbhuset, og ble antatt i programmet vårt i mai 2001.  Med veldig liten skolebakgrunn gjorde hun det skikkelig dårlig i førsteklasseeksamenene i november 2001, og måtte repetere 1.klasse i 2002.  Moren fant seg en ny mann, så Winnie fikk nå en stefar som behandlet henne godt.  Så døde moren sommeren 2002.  Moren hadde vært en av de mer aktive mødrene i Klubbhuset, og ble nok sett på som en slags leder der. Og hun var også kjent for å være ganske høylydt og sjefete – noe Winnie også hadde en del av.  Etter at moren døde, ble tilværelsen ganske kaotisk.  Stefaren fant seg snart en ny kone, og Winnie ble etter hvert ”i veien”.    

Hun ble derfor sendt opp på landsbygda til sin egen bestemor som var blind – for å stelle for henne.  Da var hun omtrent 9 år gammel, og ble hushjelp på deltid i tillegg til at hun gikk på skole der.  Og det ble ikke mye lekselesing på henne, ettersom bestemoren måtte stelles når hun kom hjem fra skolen, maten måtte forberedes for bestemoren og de to sønnene hennes (som altså ikke kunne hjelpe moren...), og huset måtte ryddes og holdes rent.  Det varte ikke særlig lenge før Winnie ble lei dette livet, og hun kom tilbake til Soweto og stefaren en gang i begynnelsen av 2005.  Vi sørget da for at hun kom inn på samme skolen igjen, men ikke lenge etter døde også stefaren.  Så forsvant hun rett og slett.  Vi regnet med at hun hadde reist opp på landsbygda igjen, men ante ikke hvor hun var.  Winnie var for andre gangen ute av programmet...  I desember i fjor gjør hun så sitt tredje ”comeback” og går på rundgang blant mødrene i Soweto, en dag her, en dag der og havner omsider hos én av mødrene.  Og her blir hun ganske mye slått.  Vi får rapporter om at Winnie er tilbake i Soweto, og bestemmer oss for at hvis Winnie skal ha en sjanse i livet er det nå eller aldri.  Hun fylte 11 år i november i fjor, og er i en kritisk alder. 

Vi tar henne inn i familien vår i Doonholm i midten av januar.  Og her har hun blomstret opp og tilpasset seg godt!  Det er nok fortsatt ikke aldeles sikkert at hun vil bli, men tiden hun har vært her synes å ha forandret henne ganske mye.  Hun smiler og ler, setter pris på omsorgen hun får, snakker mye, og gjør det nå ganske bra på skolen også!  Kanskje hun er én av de mange, mange barna som ”bare” trenger kjærlighet?  Vi håper det, og at Winnie har stukket av for siste gang og endelig funnet et hjem.

 

Noen glimt fra arbeidet:

  Julen ble denne gangen heldigvis normal etter en ganske kaotisk tid sist jul.  Nå sto riktignok ikke selvslaktet geit på programmet i år, men masse god mat iskrem var der likevel.  Julen er definitivt en av høydepunktene i året, men som sagt tidligere ligger ikke fokus på gaver men heller på det å kose seg sammen, spise god mat og ellers markere at Frelseren kom til jord.  

  I november i fjor hadde vi den største kontingenten avgangselever fra grunnskolen vi har opplevd til nå, nemlig hele 15 elever.  Av disse begynte hele 12 på gymnaset i februar + 1 til som ble antatt nylig.  Alle disse unntatt én er på kostskoler.  Og faktisk bare én – Ann – kommer fra familien vår i Doonholm.  Hun var den eneste avgangsleven i 2005 (mens vi vil ha to i år).  To av jentene fra Kalingile hadde karakterer langt fra kravene våre for gymnaset, og begynte i stedet på frisørutdannelse i Machakos – også på kostskole.  Det er slett ikke sikkert at disse kommer dårligere ut av det enn de som går på gymnaset...  Én av guttene som også satt avgangseksamen vil også få en eller annen form for yrkesutdannelse.  Han har en form for hjerneskade som gjorde at han falt totalt gjennom på grunnskolen.  Men det var allikevel viktig å få ham gjennom.  Han er veldig interessert i bilmekanikk, og vi forsøker å få ham inn i lære.  I tillegg til de 16 elevene som begynte på gymnas eller yrkesutdannelse, hadde vi også hele 8 elever som avsluttet gymnaset.  Og vi sendte 9 nye elever til grunnskolen fra Soweto.

  Noen få ord om den ene gutten som ble antatt for gymnaset i år utenom de som har vært i programmet: Han satt grunnskoleeksamener i november i fjor – med veldig godt resultat! (400 ut av 500 poeng) – men fikk beskjed fra stemoren om at han ikke måtte forvente seg videre skolegang.  Moren hans døde for et par år siden, og faren har vært mye syk det siste året.  I slutten av januar kom gutten selv – han heter Edwin – til Klubbhuset og fortalte om situasjonen.  Vi bestemte oss da for at det ville være veldig synd om talentet hans for skole skulle gå til grunne og bli erstattet av å selge grønnsaker i slummen, og sa til ham at vi ville finne en kostskole slik at han kunne få gå på gymnaset.  Samme kvelden døde faren...  Vi opplever litt av hvert i Kenya!

  Også denne desember sørget Pål Albro for at vi kunne ha en 4-dagers leir for 50 av Soweto-barna våre i Machakos, en by som ligger ca en times kjøretur fra Nairobi.  I tillegg var de fleste av barna i familien vår i Doonholm med, så det ble en ganske folksom leir.  De overnattet på samme skolen som sist, og svømmebassenget var også denne gangen den store attraksjonen.  Og som sist, var det nok noen av Soweto-barna som nesten forspiste seg siden det var plenty av mat der... Igjen takk til Pål som sørget for at barna våre fikk en kjempeopplevelse!

  Når det gjelder byggeprosjektet, ser det nå ut til at det går mot en domsavsigelse i vår favør, forhåpentligvis i april.  Ric og Jane kommer snart tilbake til Kenya, og vi ønsker ikke at Ric skal kjede seg her... 

 

En gang på høsten i fjor ba vi barna i familien vår i Doonholm skrive en liten stil med temaet ”Hvor ville jeg vært i dag hvis jeg ikke var her?”  En av jentene våre (nå 16) skrev da: “Jeg ville vært på gata og ingen ville brydd seg om meg.  Maten min ville være rester jeg fant i avfallsdyngene og jeg ville alltid i vært i fare.  Jeg husker ennå en bestemt dag da jeg var ansatt hos en dame [hun må da ha vært rundt 12 år gammel] som hadde et lite barn.  Min oppgave var å passe på barnet, men også vaske opp, hente vann og mye mer.  Damen hadde en ganske så ubrukelig mann som ofte kom hjem full.  En dag kom damen ikke tidlig hjem som hun pleide, og da mannen hennes kom og var alene med meg, ville han ligge med meg.  Før jeg fikk sukk for meg dro han i klærne mine og skjøv meg mot sengen.  Han forsøkte å rive klærne av meg, men jeg forsvarte meg så godt jeg kunne og klarte å komme meg ut av huset.  Jeg har aldri fortalt dette til noen før jeg nå skrev det ned her.  Hva ville ha skjedd hvis han hadde lyktes i å voldta meg?  Hvor ville jeg da ha vært i dag?  Hva ville skjedd hvis Marianne og Jonny ikke hadde tatt seg av meg og hatt foreldreomsorg for meg?  Hvordan ville livet mitt ha vært?  Jeg har mange spørsmål og få svar… Hjertelig takk, Marianne og Jonny!  Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort eller hvor jeg ville ha vært hvis jeg ikke hadde dere!

 

Så håper vi at flest mulig kommer på de møtene vi skal ha i april!!!  Ta med venner og kjente – så mange som mulig! – for å høre sang og musikk med Fred og Jonny, og informasjon fra arbeidet i Kenya.  Dere er alle hjertelig velkomne!

Nairobi, 10. mars 2006

Beste hilsener fra Jonny og Marianne Haldimann Mydland

 

Møteturnéen april 2006:

Gudstjenester i Erdal kirke på Askøy (foajeen på skolen) 2.april, Riska kirke Palmesøndag 9.april, Bekkefaret kirke Påskedag 16.april, Håland Endrestø samfunnshus i Randaberg 23.april og Bærum Frikirke 30.april – alle kl. 11:00.  Vi vil dessuten sannsynligvis delta på gudstjeneste i Klepp Frikirke i september (ikke bekreftet ennå).  Så blir det Møter i Kvinlog bedehus (Kvinesdal) torsdag 20.april kl. 19:00, Vardeneset Ungdomsklubb (Stavanger) sannsynligvis lørdag 22.april kl. 19:30 og Håland bedehus (Randaberg) sannsynligvis onsdag 26.april kl. 18:00.  Skolebesøk på Askøy (Florvåg, Erdal og Strusshamn skoler) mandag – onsdag 3. til 5. april, der Florvåg Skole har sin Aktivitetsdag tirsdag og Strusshamn onsdag.  Vi skal også besøke skolen på Hommersåk i Sandnes.  Merk: Marianne og Jonny vil ha møte i Blåkorssalen (Stavanger) mandag 22.mai kl. 19:00.  Vi gleder oss til å møte dere alle!

Alex ble beste Maisha Mema elev ut fra grunnskolen i 2005, og fikk premie og diplom for dette av oss.  Nå går han på en god kostskole i 1.gym!

 

Tilbake til "På Norsk"

Home

Top of Page