Det er ikke så ofte vi skriver nyhetsbrev, men håper
allikevel at dere setter pris på å høre noe om arbeidet
vårt. Nyhetsbrevene er tross alt en av de få
mulighetene vi har til å nå alle faddere og
støttespillere med informasjon. Og som vanlig har det
vært travelt. Etter at Jonny kom tilbake til Kenya fra
konsertene i Norge i september har det halve året gått
veldig fort. Nå reiser han tilbake til Norge for
møteturneen i april sammen med Fred. Mye har skjedd i
mellomtiden, både med besøk og arbeid. Trond Hansen fra
Bru kom på besøk til oss i september noen dager i
forbindelse med at han var invitert til et jubileum i
kirken i Tanzania der han var misjonær. Jim og Pat
Farquharson fra Canada var også hos oss noen dager i
september. Mari Haukås Norman fra Haugesund var hos oss
i to måneder januar/februar som frivillig medarbeider,
og fikk også besøk av foreldre og fettere mens hun var
her. Og danske Birgitte Pedersen fra Grannes ved
Stavanger kom på sin tredje tur til oss, også i
januar/februar. Så ble det hele kronet med at en
Randaberg-gruppe på 12 kom for 11 dager i slutten av
februar/begynnelsen av mars. Dette er en del av
”safariprogrammet” vi har der grupper kan komme på en
organisert safari med innlagt badeferie ved Det Indiske
Hav i Mombasa, og toppe det hele ved besøk i Klubbhuset
i Soweto og familien vår i Doonholm. Det er kjekt med
besøk – de som kommer her og ser arbeidet med egne øyne
er våre beste ambassadører!
Winnie (bildet til høyre) er sist ankomne barnet i
familien vår. Hun kom egentlig inn i programmet vårt i
Klubbhuset allerede i mai 2001 da hun var knapt 7 år.
Da bodde hun med foreldrene sine i Soweto-slummen, men
faren var mye syk og døde ikke lenge før dette. Winnie
hadde gått inn og ut av barnehage og førskole, ettersom
foreldrene ikke kunne betale skolepenger. Så begynte
hun å komme til Klubbhuset, og ble antatt i programmet
vårt i mai 2001. Med veldig liten skolebakgrunn gjorde
hun det skikkelig dårlig i førsteklasseeksamenene i
november 2001, og måtte repetere 1.klasse i 2002. Moren
fant seg en ny mann, så Winnie fikk nå en stefar som
behandlet henne godt. Så døde moren sommeren 2002.
Moren hadde vært en av de mer aktive mødrene i
Klubbhuset, og ble nok sett på som en slags leder
der. Og hun var også kjent for å være ganske høylydt og
sjefete – noe Winnie også hadde en del av. Etter at
moren døde, ble tilværelsen ganske kaotisk. Stefaren
fant seg snart en ny kone, og Winnie ble etter hvert ”i
veien”.
Hun ble derfor sendt opp på landsbygda
til sin egen bestemor som var blind – for å stelle for
henne. Da var hun omtrent 9 år gammel, og ble
hushjelp på deltid i tillegg til at hun gikk på skole
der. Og det ble ikke mye lekselesing på henne,
ettersom bestemoren måtte stelles når hun kom hjem fra
skolen, maten måtte forberedes for bestemoren og de to
sønnene hennes (som altså ikke kunne hjelpe moren...),
og huset måtte ryddes og holdes rent. Det varte
ikke særlig lenge før Winnie ble lei dette livet, og hun
kom tilbake til Soweto og stefaren en gang i begynnelsen
av 2005. Vi sørget da for at hun kom inn på samme
skolen igjen, men ikke lenge etter døde også stefaren.
Så forsvant hun rett og slett. Vi regnet med at hun
hadde reist opp på landsbygda igjen, men ante ikke hvor
hun var. Winnie var for andre gangen ute av
programmet... I desember i fjor gjør hun så sitt tredje
”comeback” og går på rundgang blant mødrene i Soweto, en
dag her, en dag der og havner omsider hos én av
mødrene. Og her blir hun ganske mye slått. Vi får
rapporter om at Winnie er tilbake i Soweto, og bestemmer
oss for at hvis Winnie skal ha en sjanse i livet er det
nå eller aldri. Hun fylte 11 år i november i fjor, og
er i en kritisk alder.
Vi tar henne inn i familien vår i Doonholm i midten av januar. Og her har hun blomstret
opp og tilpasset seg godt! Det er nok fortsatt ikke
aldeles sikkert at hun vil bli, men tiden hun har vært
her synes å ha forandret henne ganske mye. Hun smiler
og ler, setter pris på omsorgen hun får, snakker mye, og
gjør det nå ganske bra på skolen også! Kanskje hun er
én av de mange, mange barna som ”bare” trenger
kjærlighet? Vi håper det, og at Winnie har stukket
av for siste gang og endelig funnet et hjem.
Noen glimt fra arbeidet:
Julen ble denne gangen heldigvis normal etter en ganske
kaotisk tid sist jul. Nå sto riktignok ikke selvslaktet
geit på programmet i år, men masse god mat iskrem var
der likevel. Julen er definitivt en av høydepunktene i
året, men som sagt tidligere ligger ikke fokus på gaver
men heller på det å kose seg sammen, spise god mat og
ellers markere at Frelseren kom til jord.
I november i fjor hadde vi den største kontingenten
avgangselever fra grunnskolen vi har opplevd til nå,
nemlig hele 15 elever. Av disse begynte hele 12 på
gymnaset i februar + 1 til som ble antatt nylig. Alle
disse unntatt én er på kostskoler. Og faktisk bare én –
Ann – kommer fra familien vår i Doonholm. Hun var den
eneste avgangsleven i 2005 (mens vi vil ha to i år). To
av jentene fra Kalingile hadde karakterer langt fra
kravene våre for gymnaset, og begynte i stedet på
frisørutdannelse i Machakos – også på kostskole. Det er
slett ikke sikkert at disse kommer dårligere ut av det
enn de som går på gymnaset... Én av guttene som også
satt avgangseksamen vil også få en eller annen form for
yrkesutdannelse. Han har en form for hjerneskade som
gjorde at han falt totalt gjennom på grunnskolen. Men
det var allikevel viktig å få ham gjennom. Han er
veldig interessert i bilmekanikk, og vi forsøker å få
ham inn i lære. I tillegg til de 16 elevene som begynte
på gymnas eller yrkesutdannelse, hadde vi også hele 8
elever som avsluttet gymnaset. Og vi sendte 9 nye
elever til grunnskolen fra Soweto.
Noen få ord om den ene gutten som ble antatt for
gymnaset i år utenom de som har vært i programmet: Han
satt grunnskoleeksamener i november i fjor – med veldig
godt resultat! (400 ut av 500 poeng) – men fikk beskjed
fra stemoren om at han ikke måtte forvente seg videre
skolegang. Moren hans døde for et par år siden, og
faren har vært mye syk det siste året. I slutten av
januar kom gutten selv – han heter Edwin – til
Klubbhuset og fortalte om situasjonen. Vi bestemte oss
da for at det ville være veldig synd om talentet hans
for skole skulle gå til grunne og bli erstattet av å
selge grønnsaker i slummen, og sa til ham at vi ville
finne en kostskole slik at han kunne få gå på gymnaset.
Samme kvelden døde faren... Vi opplever litt av hvert i
Kenya!
Også denne desember sørget Pål Albro for at vi kunne ha
en 4-dagers leir for 50 av Soweto-barna våre i Machakos,
en by som ligger ca en times kjøretur fra Nairobi. I
tillegg var de fleste av barna i familien vår i Doonholm
med, så det ble en ganske folksom leir. De overnattet
på samme skolen som sist, og svømmebassenget var også
denne gangen den store attraksjonen. Og som sist, var
det nok noen av Soweto-barna som nesten forspiste seg
siden det var plenty av mat der... Igjen takk til Pål
som sørget for at barna våre fikk en kjempeopplevelse!
Når det gjelder byggeprosjektet, ser det nå ut til at det går mot en
domsavsigelse i vår favør, forhåpentligvis i april. Ric og Jane kommer snart
tilbake til Kenya, og vi ønsker ikke at Ric skal kjede seg her...
En gang på høsten i fjor ba vi barna i familien vår i Doonholm skrive en
liten stil med temaet ”Hvor ville jeg vært i dag hvis jeg ikke var her?” En
av jentene våre (nå 16) skrev da: “Jeg ville vært på gata og ingen ville
brydd seg om meg. Maten min ville være rester jeg fant i avfallsdyngene og
jeg ville alltid i vært i fare. Jeg husker ennå en bestemt dag da jeg var
ansatt hos en dame [hun må da ha vært rundt 12 år gammel] som hadde et
lite barn. Min oppgave var å passe på barnet, men også vaske opp, hente vann
og mye mer. Damen hadde en ganske så ubrukelig mann som ofte kom hjem full.
En dag kom damen ikke tidlig hjem som hun pleide, og da mannen hennes kom og
var alene med meg, ville han ligge med meg. Før jeg fikk sukk for meg dro
han i klærne mine og skjøv meg mot sengen. Han forsøkte å rive klærne av
meg, men jeg forsvarte meg så godt jeg kunne og klarte å komme meg ut av
huset. Jeg har aldri fortalt dette til noen før jeg nå skrev det ned her.
Hva ville ha skjedd hvis han hadde lyktes i å voldta meg? Hvor ville jeg da
ha vært i dag? Hva ville skjedd hvis Marianne og Jonny ikke hadde tatt seg
av meg og hatt foreldreomsorg for meg? Hvordan ville livet mitt ha vært?
Jeg har mange spørsmål og få svar… Hjertelig takk, Marianne og Jonny! Jeg
vet ikke hva jeg skulle gjort eller hvor jeg ville ha vært hvis jeg ikke
hadde dere!”
Så
håper vi at flest mulig kommer på de møtene vi
skal ha i april!!! Ta med venner og kjente – så
mange som mulig! – for å høre sang og musikk med
Fred og Jonny, og informasjon fra arbeidet i
Kenya. Dere er alle hjertelig velkomne!
Nairobi, 10. mars 2006
Beste hilsener fra Jonny og
Marianne Haldimann Mydland
Møteturnéen
april 2006:
Gudstjenester
i Erdal kirke på Askøy (foajeen på skolen)
2.april, Riska kirke Palmesøndag 9.april,
Bekkefaret kirke Påskedag 16.april, Håland
Endrestø samfunnshus i Randaberg 23.april og
Bærum Frikirke 30.april – alle kl. 11:00. Vi vil
dessuten sannsynligvis delta på gudstjeneste i
Klepp Frikirke i september (ikke bekreftet ennå).
Så blir det
Møter
i Kvinlog bedehus (Kvinesdal) torsdag 20.april
kl. 19:00, Vardeneset Ungdomsklubb (Stavanger)
sannsynligvis lørdag 22.april kl. 19:30 og Håland
bedehus (Randaberg) sannsynligvis onsdag 26.april
kl. 18:00. Skolebesøk
på Askøy
(Florvåg, Erdal og Strusshamn skoler) mandag – onsdag 3.
til 5. april, der Florvåg Skole har sin Aktivitetsdag
tirsdag og Strusshamn onsdag. Vi skal også besøke
skolen på Hommersåk i Sandnes. Merk: Marianne og
Jonny vil ha møte i Blåkorssalen (Stavanger)
mandag 22.mai kl. 19:00.
Vi gleder oss til å møte dere alle!
Alex ble beste
Maisha Mema elev ut fra grunnskolen i 2005, og fikk
premie og diplom for dette av oss. Nå går han på
en god kostskole i 1.gym!