Denne gangen går nyhetsbrevet ut sammen med
julehilsenen,
så blir det jo litt mer i konvolutten. Men vi kan
nok også sitere den gamle salmen "Sorgen og gleden
de vandre i hobe", ettersom både gledelige og
triste ting har skjedd siden sist. Sørgeranden nedenfor
skulle fjerne enhver tvil om hva som er den store sorgen.
Mange andre ting har også har skjedd, og vi er glade
for å kunne dele dette med dere. La meg
først få si at jeg hadde en fin tur i Europa
september/oktober. Det var skikkelig kjekt å kunne
få være med på den internasjonale
generalfor- samlingen
til Blå Kors. Denne gangen var den lagt til
Sveits,
i og med at den falt sammen med 125-årsdagen for grunnleggelsen
av Blå Kors, som jo nettopp skjedde i Sveits i 1877.
Vi var faktisk to utsendinger fra Kenya, i og med at den
kenyanske generalsekretæren, Lawi Otieno, også
kom. Det fine med disse internasjonale generalforsamlingene
(dette er min andre - den første var Budapest 1995),
er jo at vi treffer folk fra nær sagt hele verden
som er opptatt av det samme. Så har jeg jo også
svigerforeldrene mine i Ostermundigen ved Bern, og fikk
dermed bo hos dem 3-4 dager. På vei ned til Sveits
stoppet jeg blant annet i Danmark, og besøkte Poul
og Dorrit Jensen i Hvide Sande. Det var også skikkelig
kjekt å treffe dem igjen - det blir dessverre så
altfor sjeldent (sist gang var i bryllupet juni 2000).
I Sveits
fikk jeg dessuten treffe pastor Bruno og menigheten Menorah.
Jeg har i noen år organisert 7 pastorer i Kenya for
ham, og denne gangen fikk jeg anledning til å fortelle
menigheten i Wetzikon om dette arbeidet + vårt eget
arbeid i Maisha Mema. Jeg hadde også et møte
med Maisha Mema gruppen som vi har i Sveits (med blant annet
pastoren som viet oss, Paul Backmann). På vei tilbake
til Norge tok jeg om Oslo, og hadde et meget hyggelig møte
med Afrika-sekretæren i Frikirken, Mirjam Bergh.
Alt
i alt var det et travelt, men nyttig hjemmeopphold, der
jeg traff 'gamle' kontakter og fikk nye kontakter.
[La meg
også legge til at det er utrolig godt å ha en
kone som kan ta seg av alt i Kenya mens jeg er borte!]
DORIS
AKINYI MUTHONI,
født 20-07-1984, død 31-08-2002.
Det kom som et sjokk på oss
alle da Doris plutselig døde av akutt leversvikt lørdag
31.august. Etter å ha kjent henne fra hun var på
gata som 10-åring, føltes det nesten som en førstefødt
døde. For Formiddagstreffet i Frie Evangeliske
Forsamling i Stavanger, som har støttet Doris i flere
år, var dette selvsagt også et sjokk. Hun
gjorde det bra på skolen, hadde fremtidsplaner, og
alle forutsetninger for å lykkes i livet. Av og
til er livet grusomt urettferdig! Hun ble
begravd på bestefarens gård oppe på landsbygda
fredag 6.september, med hele familien vår til stede +
en god del slektninger. På tross av det triste,
var det en fin begravelse, også for barna. Vi
fikk virkelig på en fin måte se at vi er en familie.
Søstrene hennes, Karo og Nanu, bor også med oss.
Vi lyser fred over Doris’ minne.
Når
jeg nevner Blå Kors oppi Maisha Mema arbeidet, så
er det fordi arbeidet vårt med slum- og gatebarn i
Nairobi blir relativt mye blåkors-fokusert. Alkoholisme
er enormt utbredt i Kenya, og vi er nødt til å
ta dette på alvor. Maisha Mema er Blå Kors i
Kenya's representant i Nairobi-området, og for noen
måneder siden ansatte vi en egen blåkorsarbeider
i Maisha Mema. Han heter Frederick Omole - populært
kalt Kwame (etter den første afrikanske presidenten,
ghaneseren Kwame Nkrumah), og har allerede startet flere blåkorsklubber på skoler i slummen. Etter nyttår
vil 3-4 gymnaser også få slike blåkorsklubber.
Ved å ta opp forskjellige emner som ungdom er opptatt
av, som vennskap, parforhold, sex, HIV/AIDS, hobbyer, miljø,
alkohol og narkotika osv., vil vi at ungdommene selv skal
hjelpe og støtte hverandre når de har
problemer. I klubbene tar de opp disse emnene, og i det daglige livet
på skolen bruker de lærdommen de får gjennom
klubbene. Én gang i året vil vi også
arrangere et kur som går over 5 lørdager, der
noen av ungdommene får trening som 'peer-counsellors'.
Jeg vet ikke om vi har et godt norsk uttrykk for dette,
men 'peer' betyr gruppe i betydningen å ha noe felles
(for eksempel ungdommer, husmødre, eldre,
frimerkesamlere[!] osv) mens 'counsellor' betyr rådgiver. I dette tilfellet
vil altså gymnaselever være rådgivere
for andre gymnaselever. Spennende prosjekt, og med gode
utviklingsmuligheter!
Det
blir kanskje litt kjedlig for dere å stadig høre
om byggesaken, men uansett så var denne i fokus
og gjenstand for en del lobbyvirksomhet fra min side.
Ting kommer sjelden av seg selv Blå Kors i
Kenya har søkt om samarbeid med Blå Kors
i Norge. Vi vet imidlertid ikke om dette kommer i stand
ennå. Inne i prosjektsøknaden ligger også
en poliklinikk i Nairobi. Med de problemene vi opplever
i forhold til alkohol og narkotika, betyr det mye å
opparbeide en spisskompetanse på dette området.
Dessuten vil en slik klinikk også ta seg av barna
i prosjektet vårt, og omkring 100
barn per i dag vil da ha en fast klinikk der de kan
bli behandlet på en skikkelig måte.
De
omkringliggende boligområdene er også
et nedslagsfelt for klinikken, og vil gi en pen inntekt.
Dette er viktig for stabiliteten i prosjektet. Vi
håper derfor virkelig dette samarbeidet kan
komme i stand!
La meg også ta med en skikkelig gladmelding
når det gjelder byggeprosjektet. I august var
ca 40 mennesker fra Haugesund i Øst-Afrika
for å klatre Mt Kilimanjaro. Lederen for gruppen,
Geir Torgersen, ringte meg på forhånd
og spurte om det var greit at de besøkte oss.
Dermed fikk haugesunderne møte familien vår
i Doonholm og besøke slummen i Soweto. Vi pleier
vel å si at det skal noe til å ikke bli
berørt av barna våre, og haugesunderne
var intet unntak. Men at en forespørsel fra
en dame i gruppen til Statoil skulle resultere i en
halv million norske kroner til byggeprosjektet - det
hadde vi ikke drømt om! Så nå føler
vi at vi er skikkelig i gang, og håper på
mer i kassen slik at vi snart kan begynne å
bygge!
Dette
året har vi også 4 kandidater som i skrivende
stund sitter eksamen fra grunnskolen. Det er George,
Metrine, Emily og Irene. Av disse vil nok de tre førstnevnte
klare kravene, mens Irene er høyst usikker.
Kenya er veldig forskjellig fra Norge i så måte.
På mange måter er skolen i Kenya lagt
opp etter 'vinn-eller-forsvinn' - prinsippet. Det
er lite vi kan gjøre med dette, utenom å
støtte og oppmuntre
barna til å yte sitt beste. Karakterene
de nå får (vi får vite karakterene
nyttår) bestemmer hvilket gymnas de vil
gå på, om det er et godt eller mindre
godt gymnas, eller om de vil gå på
gymnaset i det hele tatt. Håra bud, men
sånn er det.
Så
får dere tenke litt på oss nå
når det bærer mot presidentvalget
i Kenya. Den 27. desember skal presidentvalget
finne sted. Det er ikke alltid det går
fredfylt for seg i dette landet, og den sittende
presidenten, Daniel arap Moi, blir uansett ikke
gjenvalgt. Men han har utpekt en etterfølger,
nemlig Uhuru Kenyatta (sønn til den første
presidenten, Jomo Kenyatta), mens opposisjonen
mer eller mindre har samlet seg om Mwai Kibaki.
Dessuten har et par andre kandidater med meget
liten oppslutning meldt seg på i
president-striden. Det er ikke godt å spå noe om
utfallet,
men vi håper i alle fall på en fredelig
avvikling av valget, og at alt må bli
til det beste for Kenya!
Jonny
med George, som nå sitter grunnskoleeksamen, og
Kennedy, minstegutten vår som vil gå i 3.klasse
neste år
Nairobi,
15.november 2002
Beste hilsener fra Jonny og Marianne
Haldimann Mydland.