Nyhetsbrev  

November 2002

Kjære faddere, venner og støttespillere!

Denne gangen går nyhetsbrevet ut sammen med julehilsenen, så blir det jo litt mer i konvolutten.  Men vi kan nok også sitere den gamle salmen "Sorgen og gleden de vandre i hobe", ettersom både gledelige og triste ting har skjedd siden sist.  Sørgeranden nedenfor skulle fjerne enhver tvil om hva som er den store sorgen.  Mange andre ting har også har skjedd, og vi er glade for å kunne dele dette med dere.  La meg først få si at jeg hadde en fin tur i Europa september/oktober.  Det var skikkelig kjekt å kunne få være med på den internasjonale generalfor- samlingen til Blå Kors.  Denne gangen var den lagt til Sveits, i og med at den falt sammen med 125-årsdagen for grunnleggelsen av Blå Kors, som jo nettopp skjedde i Sveits i 1877.  Vi var faktisk to utsendinger fra Kenya, i og med at den kenyanske generalsekretæren, Lawi Otieno, også kom.  Det fine med disse internasjonale generalforsamlingene (dette er min andre - den første var Budapest 1995), er jo at vi treffer folk fra nær sagt hele verden som er opptatt av det samme.  Så har jeg jo også svigerforeldrene mine i Ostermundigen ved Bern, og fikk dermed bo hos dem 3-4 dager.  På vei ned til Sveits stoppet jeg blant annet i Danmark, og besøkte Poul og Dorrit Jensen i Hvide Sande.  Det var også skikkelig kjekt å treffe dem igjen - det blir dessverre så altfor sjeldent (sist gang var i bryllupet juni 2000).

I Sveits fikk jeg dessuten treffe pastor Bruno og menigheten Menorah.  Jeg har i noen år organisert 7 pastorer i Kenya for ham, og denne gangen fikk jeg anledning til å fortelle menigheten i Wetzikon om dette arbeidet + vårt eget arbeid i Maisha Mema.  Jeg hadde også et møte med Maisha Mema gruppen som vi har i Sveits (med blant annet pastoren som viet oss, Paul Backmann).  På vei tilbake til Norge tok jeg om Oslo, og hadde et meget hyggelig møte med Afrika-sekretæren i Frikirken, Mirjam Bergh.  Alt i alt var det et travelt, men nyttig hjemmeopphold, der jeg traff 'gamle' kontakter og fikk nye kontakter.  [La meg også legge til at det er utrolig godt å ha en kone som kan ta seg av alt i Kenya mens jeg er borte!]

DORIS AKINYI MUTHONI

født 20-07-1984, død 31-08-2002.

Det kom som et sjokk på oss alle da Doris plutselig døde av akutt leversvikt lørdag 31.august.  Etter å ha kjent henne fra hun var på gata som 10-åring, føltes det nesten som en førstefødt døde.  For Formiddagstreffet i Frie Evangeliske Forsamling i Stavanger, som har støttet Doris i flere år, var dette selvsagt også et sjokk.  Hun gjorde det bra på skolen, hadde fremtidsplaner, og alle forutsetninger for å lykkes i livet.  Av og til er livet grusomt urettferdig!  Hun ble begravd på bestefarens gård oppe på landsbygda fredag 6.september, med hele familien vår til stede + en god del slektninger.  På tross av det triste, var det en fin begravelse, også for barna.  Vi fikk virkelig på en fin måte se at vi er en familie.  Søstrene hennes, Karo og Nanu, bor også med oss.  Vi lyser fred over Doris’ minne.

 

Når jeg nevner Blå Kors oppi Maisha Mema arbeidet, så er det fordi arbeidet vårt med slum- og gatebarn i Nairobi blir relativt mye blåkors-fokusert.  Alkoholisme er enormt utbredt i Kenya, og vi er nødt til å ta dette på alvor.  Maisha Mema er Blå Kors i Kenya's representant i Nairobi-området, og for noen måneder siden ansatte vi en egen blåkorsarbeider i Maisha Mema.  Han heter Frederick Omole - populært kalt Kwame (etter den første afrikanske presidenten, ghaneseren Kwame Nkrumah), og har allerede startet flere blåkorsklubber på skoler i slummen.  Etter nyttår vil 3-4 gymnaser også få slike blåkorsklubber.  Ved å ta opp forskjellige emner som ungdom er opptatt av, som vennskap, parforhold, sex, HIV/AIDS, hobbyer, miljø, alkohol og narkotika osv., vil vi at ungdommene selv skal hjelpe og støtte hverandre når de har problemer.  I klubbene tar de opp disse emnene, og i det daglige livet på skolen bruker de lærdommen de får gjennom klubbene.  Én gang i året vil vi også arrangere et kur som går over 5 lørdager, der noen av ungdommene får trening som 'peer-counsellors'.  Jeg vet ikke om vi har et godt norsk uttrykk for dette, men 'peer' betyr gruppe i betydningen å ha noe felles (for eksempel ungdommer, husmødre, eldre, frimerkesamlere[!] osv) mens 'counsellor' betyr rådgiver.  I dette tilfellet vil altså gymnaselever være rådgivere for andre gymnaselever.  Spennende prosjekt, og med gode utviklingsmuligheter!

Det blir kanskje litt kjedlig for dere å stadig høre om byggesaken, men uansett så var denne i fokus og gjenstand for en del lobbyvirksomhet fra min side.  Ting kommer sjelden av seg selv…  Blå Kors i Kenya har søkt om samarbeid med Blå Kors i Norge.  Vi vet imidlertid ikke om dette kommer i stand ennå.  Inne i prosjektsøknaden ligger også en poliklinikk i Nairobi.  Med de problemene vi opplever i forhold til alkohol og narkotika, betyr det mye å opparbeide en spisskompetanse på dette området.  Dessuten vil en slik klinikk også ta seg av barna i prosjektet vårt, og omkring 100 barn per i dag vil da ha en fast klinikk der de kan bli behandlet på en skikkelig måte.  De omkringliggende boligområdene er også et nedslagsfelt for klinikken, og vil gi en pen inntekt.  Dette er viktig for stabiliteten i prosjektet.  Vi håper derfor virkelig dette samarbeidet kan komme i stand!

La meg også ta med en skikkelig gladmelding når det gjelder byggeprosjektet.  I august var ca 40 mennesker fra Haugesund i Øst-Afrika for å klatre Mt Kilimanjaro.  Lederen for gruppen, Geir Torgersen, ringte meg på forhånd og spurte om det var greit at de besøkte oss.  Dermed fikk haugesunderne møte familien vår i Doonholm og besøke slummen i Soweto.  Vi pleier vel å si at det skal noe til å ikke bli berørt av barna våre, og haugesunderne var intet unntak.  Men at en forespørsel fra en dame i gruppen til Statoil skulle resultere i en halv million norske kroner til byggeprosjektet - det hadde vi ikke drømt om!  Så nå føler vi at vi er skikkelig i gang, og håper på mer i kassen slik at vi snart kan begynne å bygge!

Dette året har vi også 4 kandidater som i skrivende stund sitter eksamen fra grunnskolen.  Det er George, Metrine, Emily og Irene.  Av disse vil nok de tre førstnevnte klare kravene, mens Irene er høyst usikker.  Kenya er veldig forskjellig fra Norge i så måte.  På mange måter er skolen i Kenya lagt opp etter 'vinn-eller-forsvinn' - prinsippet.  Det er lite vi kan gjøre med dette, utenom å støtte og oppmuntre barna til å yte sitt beste.  Karakterene de nå får (vi får vite karakterene nyttår) bestemmer hvilket gymnas de vil gå på, om det er et godt eller mindre godt gymnas, eller om de vil gå på gymnaset i det hele tatt.  Håra bud, men sånn er det. 

Så får dere tenke litt på oss nå når det bærer mot presidentvalget i Kenya.  Den 27. desember skal presidentvalget finne sted.  Det er ikke alltid det går fredfylt for seg i dette landet, og den sittende presidenten, Daniel arap Moi, blir uansett ikke gjenvalgt.  Men han har utpekt en etterfølger, nemlig Uhuru Kenyatta (sønn til den første presidenten, Jomo Kenyatta), mens opposisjonen mer eller mindre har samlet seg om Mwai Kibaki.  Dessuten har et par andre kandidater med meget liten oppslutning meldt seg på i president-striden.  Det er ikke godt å spå noe om utfallet, men vi håper i alle fall på en fredelig avvikling av valget, og at alt må bli til det beste for Kenya!

Jonny med George, som nå sitter grunnskoleeksamen, og Kennedy, minstegutten vår som vil gå i 3.klasse neste år

Nairobi, 15.november 2002 

Beste hilsener fra Jonny og Marianne Haldimann Mydland.

Støttekontoer
Arbeidet: 6351.11.41593
Personlig: 8380.14.14403
Adresse: Jonny Mydland,
Gulaksveien 2, leil.166, 4019 Stavanger

Tilbake til "På Norsk"

Top of Page