Nyhetsbrev  

April 2001

Kjære faddere, venner og støttespillere!

Akkurat mens jeg skriver, leker de minste barna i familien skole.  Selah (9 ½) er lærer, Cheri (6), Achieng (snart 9) og Kennedy (8) er elever, og Nanu (snart 11) er poengfører.  Læreren spør, elevene får poeng for rette svar, og Nanu holder styr på poengene.  Jeg høre r alle sammen le hjertelig når Selah spør hva slags tittel sjefen på skolen har, og Cheri svarer ivrig - "Mosquito"! (mygg).  Nå er riktignok rektor på skolen de går på (Tumaini Primary School) aldeles skallet på hodet, og myggen har fritt spillerom, men allikevel…  Lek er sunt, og når de attpå til leker noe nyttig, skal vi ikke klage.  Alle barna våre har nettopp hatt eksamener 1.termin på skolen, og det er alltid spennende å se hvordan de gjør det.

 

Skolesystemet er lagt opp etter konkurranse, noe som er både positivt og negativt, og til og med Cheri i førskoleklassen har hatt eksamen.  Det var visst ikke helt enkelt å sette rette (engelske) navn på de forskjellige fargene…  Vi kan like det eller ei, men skal en framover i det kenyanske samfunnet, er skolegang helt avgjørende.  Ingenting kommer gratis.  Faller en utenfor, finnes det intet sosialvesen, ingen trygder, ingen hjelp å få fra det offentlige.  Veien fra skolebenken til slummen eller gata er ofte veldig kort.  Vi kan ikke hjelpe alle, men vi har faktisk over 90 barn i skole nå!

I januar og februar var jeg i Norge 6 uker.  Det er visstnok noen som tror at jeg har ferie mens jeg er hjemme, men herved kan alle rykter om sådant avkreftes. Som regel er hjemmeoppholdene ganske så hard jobbing.  Vi trenger nye sponsorer og nye kontakter.  Så er det selvsagt viktig å holde kontakten med dem vi allerede har (det er ikke alltid like lett å rekke over alle, og dette kan jeg bare beklage).  Alle vil ha en bit av meg mens jeg er hjemme- både av venner og familie, og jeg prøver så godt jeg kan å rekke over så mange som mulig.  Så om det siste
hjemmeoppholdet heller ikke var ferie, var det i alle fall veldig annerledes enn andre hjemmeopphold!  For nå var jeg i den heldige situasjonen at en god gruppe mennesker hadde jobbet for å få til dette hjemmeoppholdet før jeg kom hjem, og
dette resulterte i 5 konserter!  

 

  

Dirigent Trygvald Thorsen med koret Korall (tidligere Randaberg Kammerkor) og 3 innleide - knallbra! - musikere sørget for at Barak og meg virkelig komtil dekket bord. Konsertene i Ljosheim bedehus (Sola), Klepp Frikirke (Klepp),Bryne Frikirke (Hå), Riska kirke (Sandnes) og Randaberg kirke (Randaberg)
ble en kjempesuksess, og dette resulterer forhåpentligvis i en CD-utgivelse! Dere skal selvsagt alle få tilbud om å kjøpe den! (men jeg har ennå ikke fått det redigerte opptaket, og vet derfor ikke hvordan det lyder…). Det mest konkrete resultatet av konsertene, i tillegg til all publisiteten vi fikk, var at det kom en god del nye sponsorer til. Og til disse vil jeg si: Hjertelig velkommen i familien!

I en liten brosjyre jeg har utarbeidet, kan vi lese: "På grunn av fattigdom og "drømmen om det gode liv", flytter veldig mange mennesker inn til byene, spesielt hovedstaden Nairobi.  Derfor lever omkring 60 prosent - eller ca 1.8 millioner mennesker - i Nairobi i slumområder.  Ganske mange, for ikke å si de fleste, av disse familiene har problemer med å klare ett måltid mat om dagen, og i slumområdene finner vi også de klart største barnefamiliene.  Det er ingen overdrivelse å si at i slummen blir det bokstavelig talt produsert gatebarn.  Ofte er det en ganske så flytende overgang mellom begrepene "slumbarn" og "gatebarn", ettersom enormt mange slumbarn reker gatelangs.  De engasjerer seg etter hvert i kriminelle aktiviteter, sniffer lim og bruker andre rusmidler, og praktiserer fri sex (eller tar seg til rette som det passer med de mindre barna uavhengig av kjønn…).  Når vi i tillegg vet at omkring 13 prosent av befolkningen i Kenya er Hiv-positive - og bortimot fjerdeparten av seksuelt aktive mennesker i Nairobi, Kisumu og Thika - (tall fra november 2000), framstår hjelpeoppgaven nesten som en umulighet.  Da må man konsentrere seg om det enkelte barn".  Dette er noe vi prøver aldri å miste av synet.  Men da kommer vi også ganske så nært barna.  La meg ta et eksempel:

I klubbhuset vårt i Soweto-slummen kommer rundt 50 barn hver dag for enkel undervisning, leker, sang, drama, tegning og andre kunstneriske aktiviteter.  De som trenger det, får også behandling for innvollsormer, lus, skabb og andre ting.  Og dette klubbhus-arbeidet virker også som en rekrutteringssentral inn i fjernadopsjonsprogrammet, der noen av de barna som er motivert for å gå på skolen, blir hjulpet til dette.  Her har vi for øvrig også tre fotballag, to for gutter og ett for jenter, men håper å utvide med andre sportslige aktiviteter også etter hvert.  For et par uker siden fikk vi vite at en 5 år gammel jente var blitt forsøkt voldtatt av en nabo, men at han ble stoppet før han fikk skadet henne.  Denne jenta er ett av barna i Soweto som kommer hver dag til klubbhuset, men som ennå ikke er tatt opp som fadderbarn.  Hun er i "barnehageklassen", og får enkelt undervisning i skriving, regning og lesing.  Vi fryktet at hun kunne ha pådratt seg kjønnssykdom(-mer), og tok henne til sykehuset for tester.  Heldigvis viste det seg at hun var OK, og det synes som hun har tross alt har tatt det fint.  Mannen som gjorde dette er i fengsel, og rettssak kommer opp i juni.  Når vi ønsker å konsentrere oss om det enkelte barn, innebærer dette også smertefulle opplevelser og innlevelser i barnas situasjon.  Men jeg tror vi alle vokser på det. Barna blir på mange måter våre, og dette ser vi blant annet også på de arbeiderne vi har i Soweto.  Vi legger opp til nære relasjoner.  Dette koster mer både fysisk (først og fremst penger…) og psykisk, men det er ved det!

Calvorine Achieng, en jente på 7 år som bodde i slumlandsbyen Soweto, er den siste som har kommet til oss på senteret.  Vi begynte å støtte henne med skolegang tidlig dette året, men oppdaget fort at ting ikke var helt som det skulle der hun bodde.  Hun ble ganske stygt mishandlet av onkelen sin og barna hans, som nærmest brukte henne som slavearbeider.  De kunne finne på og helle vann i senga hennes, nektet henne å komme inn i huset igjen hvis hun var ute om natten og tisset, la en gang en død katt i senga hennes, kløp og plaget henne.  Og på toppen av det hele slo onkelen ut de øvre fortennene hennes…  Det er ufattelig at voksne folk kan være så grusomme mot barn! Vi så oss nødt til å gripe inn, og mens jeg var i Norge i begynnelsen av september, sørget Marianne for at Achieng kom inn på senteret vårt i Doonholm.  Selah, som nå ikke lenger er den minste i hjemmet vårt, var bok en smule sjalu i begynnelsen, men veldig snart oppdaget hun at Achieng var en god lekekamerat!  Og Achieng selv har tødd opp enormt.  Nå er hun den glade jenta som hun skal være i den alderen!

Som en del av dere vet, var to av barna våre, Alex Chalo på 16 år og Beth Wanja -"Jaja" på 11 år, i Norge 3 uker i august/september.  Vi var rundt på forskjellige møter og private sammenkomster, og besøket må sies å ha vært en stor suksess.  Jeg vil i særdeleshet få takke familien Thorsen på Randaberg, som virkelig stilte opp og gjorde Chalo og Jaja's opphold i Norge til en skikkelig god opplevelse. Vennskap har blitt knyttet mellom barn og voksne i Randaberg og barna våre i Nairobi, og vi håper at denne kontakten kan vokse og gro i årene som kommer.  Chalo fikk med seg en tur i heia, mens Jaja bl.a. fikk være med på sauesanking i Sirdal!  På disse to-tre årene som vi har vært i Stavanger-området med besøk fra Kenya, er det bl.a. knyttet kontakter til Grødem skole, Grødem kirke, ungdomskoret Credimus, Kammerkoret og Håland bedehus på Randaberg, Klepp, Sandnes og Bryne Frikirker, Riska bedehus, Tananger bedehus og Tasta bedehus (som vi dessverre ikke fikk anledning til å besøke dette året).  Vi har fått mye god tilbakemelding på at folk møter barna våre, og noen av dem resulterer også i fadderskap.  Vi håper etter hvert å få et nett av kontakter rundt omkring i Stavanger-området, slik at vi sikrer barna våre i Nairobi en trygg oppvekst, skolegang og framtid!

 

 

Kanskje ikke så gode som draktene skulle tilsi ennå, men guttelagene våre i Soweto har nok allikevel håp om at de en dag kan gjøre det bra!

 

 

Sosialarbeideren vår sammen med ett av barna i Soweto

Barak Wamanga var for tredje gang med til Norge, og nå har planene om konserter og CD virkelig skutt fart.  Siste helgen av januar og første helgen i februar 2001 blir det konserter langs strekningen Randaberg - Bryne med Randaberg Kammerkor, Barak og meg, og forhåpentligvis CD-innspilling. 

 

Mange av sangene er skrevet av Barak - og alt overskuddet fra konsertene og CD'en vil gå til slum- og gatebarnarbeidet vi driver her i Nairobi.  Hold utkikk i aviser og lytt på radio og TV - dette blir spennende!  Og vi håper selvfølgelig at så mange som mulig av dere har anledning til å komme på én eller flere av konsertene!  Vær med og gjør dette kjent, og få mange med på konsertene!

 

La meg til slutt ta med noe om hva vi tenker oss om boligsituasjonen vår.  Eiendommen vi leier i Doonholm er forholdsvis dyr, selv om Marianne og meg står for mer enn 1/3 av leien.  Ideelt sett bør vi ha vår egen eiendom, og det er dette vi nå jobber med.  Vi leter primært etter en tomt som er minst 4 mål.  Her ønsker vi å bygge boliger for barna og oss, men også ha god plass til fotball, volleyball eller andre sportsaktiviteter og leker som er kjekke for barna.  Det blir også et senter for virksomheten vår.  Men vi ønsker ikke å flytte langt på oss.  

Barna har allerede gjennomgått det å bytte skoler ofte, og nå ønsker vi at de skal ha ro på seg til å studere på den skolen de går på (Tumaini Primary School).  Dette betyr at vi leter etter en tomt på strekningen Doonholm - Tena - Umoja, og regner faktisk med at vi nå har lokalisert denne tomten i nærheten av skolen!  Vi kommer tilbake med mer informasjon om dette når vi har noe mer konkret, men oppfordrer alle som har tanker om hvordan vi kan klare dette økonomisk, til å kontakte oss!

Så ønsker jeg dere alt godt - snart også God Jul! - og vi snakkes forhåpentligvis neste år!  La meg også benytte anledningen til å takke dere som gir til arbeidet, til personlig underhold for meg eller på annen måte støtter oss.  Hjertelig tusen takk!

Nairobi, april 2001 

Med vennlig hilsen Jonny

Støttekontoer
Arbeidet: 6351.11.41593
Personlig: 8380.14.14403
Adresse: Jonny Mydland,
Gulaksveien 2, leil.166, 4019 Stavanger

Tilbake til "På Norsk"

Top of Page